Savner du det ikke?

Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke savner bunadsømmen, eller det å sy. Selvfølgelig er det mye jeg savner. For det er ikke uten sorg og savn at det jeg har lagt ned tusenvis av timer i, utdannelse, oppbygging av et firma, investeringer både i form av tid og penger må skrotes på grunn av ting jeg ikke har kontroll over. Men det er lite konstruktivt å fokusere på det som ikke går. Da er det bedre å fokusere på det som er mulig.

Jo da, jeg kjenner det klør litt i fingrene når jeg ser mine kollegaer som syr for harde livet nå inn mot nasjonaldagen. Jeg kan kjenne på savnet i å holde tekstilene, arbeide med materialer av god kvalitet og gjøre dem klare for en ny generasjon.

Nå som jeg har fått ting litt på avstand så er det også lettere å sette pris på læringen og de gode opplevelsene. De gode møtene og samtalene i verkstedet, gleden over å se et arvestykke få en ny og stolt eier, gleden over å kunne reparere for å gi nytt liv til noe som bare trengte en kjærlig hånd, gode kollegaer, nerding i noe jeg syntes var interessant - det var mye bra. Alt var ikke bare stress, slit og smerter, men når du står midt oppe i noe kan det være vanskelig å både se og klare å sette pris på det som er bra.

Det nytter ikke å dvele ved det vi ikke får endret.

Nå ser jeg heller etter måter hvor jeg kan videreføre kompetansen min, så andre kan få glede av å utføre et håndverk. Det ligger så utrolig mye både mestring og glede i å kunne reparere, eller lage sine egne klær. Det er en ferdighet vi ikke har prioritert å videreføre de siste årene, rett og slett fordi det er så mye billigere og enklere å kjøpe fast fashion i kjedebutikkene. - Forhåpentligvis vil dette snu, etterhvert som vi blir bevisste på at måten vi forbruker ting på i dag ikke er bærekraftig.

Jeg har jo fortsatt glede av å tilbringe tid med nål, tråd, strikkepinner og heklenåler, ting går bare i et saktere tempo. Skapergleden er på ingen måte borte. Heller ikke interessen for bunader, folkedrakter eller festdrakter. Kanskje det kan bli mulighet for å realisere drømmen om et år på kunstskole? Jeg holder mulighetene åpne, så får vi se hva som dukker opp. Livet har lært meg at ting har en tendens til å dukke opp når du er klar eller åpen for det.

Etter at jeg fikk renset vekk stresset som satt i veggene er jeg takknemlig for å ha fått tilbake rommet som nå er blitt mitt hobbyverksted. Eller Woman cave, terapirom ... Selv på dager hvor kroppen ikke vil noen ting, så kjennes det godt å bare være her. Kjenne på deilige tekstiler, klemme på garnnøster, leke med ideer og glede seg over farger og vente på gode dager hvor hendene kan skape.

Det blir mindre prosjekter, men ikke mindre kos. Jeg er takknemlig for de dagene hvor hender og armer fungerer.

Jeg tenker at det gjelder å holde fast ved det som gir oss glede, ta med oss gode minner, og ikke glemme at det tross alt ligger mye læring i nedturer. Savn bringer meg ikke fremover, drømmer og skaperglede er langt bedre drivstoff for å gå fremover. Det du fokuserer på er det du skaper mer av. For som min yogalærer sier, Når vi tør å slippe det gamle – med takknemlighet – skapes det et rom for noe annet å vokse frem. Dessuten, det ordner seg som regel til slutt på et eller annet vis.